Romslig, folkelig og tydelig

| 12. mai 2013

20110602_jan_brasteinI løpet av sommeren forlater han oss. Etter seks år som sokneprest i Andebu søker Jan Brastein nye utfordringer. I høst skal han og hans kjære Elin overta ansvaret for sjømannskirken på Tenerife i Spania. Det er mange i Andebu som kommer til å savne Elin og Jan.

Da Jan ble ansatt som sokneprest i 2007 sa han at han ønsket å være en «folkekirkeprest» og at han så fram til en tjeneste i et prestegjeld på landet. Ble årene i Andebu slik han trodde?

– Ja, de ble det etter hvert. Det tar tid å «bo seg inn», men jeg hører folk si at jeg har blitt presten deres. Det er flott. Det har vært en utfordring å stå imot aktivitetstrykket. Jeg kom fra en frimenighet hvor forventningene om å skape nye aktiviteter var stor. Som sokneprest er det mange faste oppgaver som tar mesteparten av tida. Derfor tok det tid å venne meg til en slik tilværelse.

– Hva er du mest fornøyd med etter seks år i Andebu?

– Det jeg setter mest pris på er når folk kommer til meg og sier at de forstår det jeg sier. Det er de fineste tilbakemeldingene jeg kan få, Det å få folk til å forstå og trives i kirken er det viktigste jeg kan gjøre. Ellers er jeg glad for «Åpen bibel»-møtene vi har etablert. Det har gitt den trofaste kjernen av gudstjenestedeltakere noe ekstra. De er en ofte glemt gruppe i kirkepolitikken.

– Den norske Kirke bruker mye ressurser på å lage en kirke for de som ikke kommer til kirke. De trofaste kirkegjengerne blir derfor stemoderlig behandlet til fordel for de kirkefremmede. Skal kirken vokse og være levende må vi ta utgangspunkt i de som kommer til kirke, mener Jan.

I fjor ble gudstjenesten i Den norske Kirke endret. De lokale menighetene har fått større innflytelse på hvordan gudstjenesten skal gjennomføres, og flere ritualer er endret både i språk og form.

– Gudstjenestereformen har vært et slag i løse lufta. Nå står menigheten der den før satt, og motsatt. Jeg opplever at ikke bare faste kirkegjengere, men også de som sjelden kommer i kirken har blitt mer usikre. Reformen har kostet mye for å oppnå lite. Ønsket om å involvere flere i gudstjenesten kunne vært gjort innenfor den gamle ordningen, sier soknepresten.

– Er endringene i Kirken det som gjør at du flytter?

– Nei, det er det ikke. Jeg har vært prest i en frikirkemenighet, sykehusprest og nå sokneprest. Elin og jeg har lenge snakket om å gjøre tjeneste i utlandet. Nå bød muligheten seg for begge. Vi skal begge arbeide i sjømannskirken på Tenerife.

Mens Jan har vært sokneprest i Andebu har Elin startet opp både Epitel og Gjestehuset Spiren. Epitel er en virksomhet som tilbyr hjelp til dem som har vært utsatt for overgrep fra personer med psykopatiske trekk. Responsen på tilbudene fra Epitel har vist at dette er et område hvor det mangler gode hjelpetilbud. Elin kommer derfor til å fortsette arbeidet med Epitel, selv om deler av året skal tilbringes på Tenerife. Og Elins og Jans virke på Tenerife passer sannsynligvis godt for duoen.

– I Norge er det å bli sett i kirken på en måte stigmatiserende. I utlandet er det annerledes. Sjømannskirken har en annen profil enn kirken i Norge. Det er mer «vafler og kaffe», det sosiale aspektet. Sjømannskirken er et hjem for nordmenn i utlandet. Som sjømannsprest blir relasjoner og sosiale oppgaver mer viktige for meg og oss, sier Jan.

– Men hva kommer du til å savne fra Andebu?

Jan gir tre svar på det: Kirkebyggene, folkene og kollegaene.

– Det har vært fantastisk å ha hatt tre fantastiske kirkebygg som min arbeidsplass. Det ble en sterkere opplevelse enn jeg trodde på forhånd. Disse gamle kirkebyggene har en enorm symbolsk betydning. Det har jo dessverre vært noen svært tragiske hendelser i de årene jeg har vært prest i Andebu. I de sakene har kirkebyggene vært noe trygt og godt å lene seg mot både for meg og som lindring for dem som sørger. Og på dårlige dager for meg som prest har kanskje folk likevel hatt en god opplevelse i kirken på grunn av byggene.

– Det er mange hyggelige folk i Andebu. Det er en god tone her og få konflikter. Jeg oppfatter folks forhold til kirken som sterk, men ofte usynlig. Folk i Andebu har et klart forhold til kirken som institusjon, men jeg vet mindre om deres gudstro.

– Og så har jeg en god, hyggelig og kompetent stab. Dem kommer jeg til å savne, sier han.

– Har du et råd til din etterfølger?

– Ta det med ro! Du er på landet, ikke i en by. Det er et annet tempo her. Du må forstå at folks forhold til kirken som institusjon er svært sterkt, men at de ikke alltid viser sitt forhold til tro på en synlig måte. Men Andebu er et godt sted å være prest!

Kategori: Nyheter

Om forfatteren ()

Stengt for kommentarer